I mange år tenkte jeg på stress som noe som oppstod når vi hadde for mye å gjøre.

I dag ser jeg det annerledes.

Stress handler ikke bare om kalenderen vår. Stress handler om hvordan kroppen og nervesystemet vårt opplever livet vi lever.

Kroppen skiller ikke alltid mellom en fysisk trussel og en følelsesmessig belastning.

Bekymringer. Konflikter. Uavklarte situasjoner. Høye krav til oss selv. Mangel på hvile. For mye informasjon. For lite søvn.

Alt dette registreres av nervesystemet.

Når belastningen varer over tid, kan kroppen bli værende i en tilstand av beredskap. Pulsen øker lettere. Søvnen blir dårligere. Fordøyelsen påvirkes. Immunforsvaret kan svekkes. Vi blir mer reaktive, mindre tålmodige og får vanskeligere for å hente oss inn igjen.

Det interessante er at mange venner seg til denne tilstanden.

Vi tror vi fungerer normalt fordi vi har levd slik så lenge.

Men kroppen fortsetter å sende signaler.

Noen ganger som uro.

Noen ganger som utmattelse.

Noen ganger som smerter, søvnproblemer eller redusert livskvalitet.

Derfor er jeg opptatt av å forstå nervesystemet.

Ikke fordi vi skal eliminere alt stress fra livet vårt. Det er verken mulig eller ønskelig.

Men fordi vi kan lære å skape bedre balanse mellom aktivitet og restitusjon.

Mellom prestasjon og tilstedeværelse.

Mellom å gjøre og å være.

Når vi begynner å lytte til kroppen i stedet for å overstyre den, skjer det ofte noe interessant.

Vi oppdager at kroppen ikke arbeider mot oss.

Den forsøker å hjelpe oss.

Den sender signaler om hva den trenger.

Kanskje starter god helse nettopp der – i evnen til å lytte.