Min vei

Dette er historien om veien som har ført meg hit – til arbeidet jeg gjør i dag.

En vei gjennom erfaringer, valg, spørsmål og oppdagelser som gradvis har formet både hvem jeg er og hvordan jeg ser på menneskers mulighet til å skape endring i eget liv.

Det begynte lenge før jeg visste hva det skulle bli

Jeg ble født i Finnmark, men livet mitt fortsatte snart et annet sted. Da moren min giftet seg med mannen som ble min stefar, flyttet vi sørover. Der vokste jeg opp som en del av en søskenflokk. Jeg manglet ingenting. Likevel fantes det spørsmål i meg som jeg ennå ikke hadde ord for.

Jeg kjente aldri min biologiske far. En del av min opprinnelse var ukjent for meg. På den tiden var det å være født utenfor ekteskapet fortsatt omgitt av forestillinger og holdninger som et barn kunne merke, uten nødvendigvis å forstå hva de betydde.

Jeg vil ikke fortelle historien om «den uektefødte Beate». Det ordet tilhører en annen tid og et menneskesyn jeg ikke deler.

Men jeg kan heller ikke late som om datidens holdninger ikke satte spor.

Kanskje begynte søken etter min egen identitet nettopp der – i følelsen av at en del av historien min manglet. Kanskje var det derfor jeg tidlig begynte å undre meg over hvem vi er, hva som former oss, og om vi selv kan være med på å forme det mennesket vi blir.

En forestilling jeg bar med meg

Da jeg var 11 år, så jeg for meg at jeg en dag skulle hjelpe andre mennesker til et bedre liv.

Jeg husker ikke at jeg hadde en tydelig plan. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det, hvilket arbeid jeg skulle ha, eller hvilke ord jeg senere skulle bruke om det. Men forestillingen var der.

Som en retning uten kart.

Livet førte meg ikke i en rett linje mot det jeg hadde sett for meg. Veien bølget fram og tilbake. Jeg søkte, fant noe, mistet retningen og begynte på nytt. Jeg gikk inn i fellesskap fordi jeg lette etter tilhørighet og svar. Noen erfaringer ga meg støtte og utvikling. Andre lærte meg hvor viktig det er å bevare forbindelsen til min egen dømmekraft og indre stemme.

Jeg ble mor i 1981. Jeg arbeidet, tok ansvar og levde et liv der det ikke alltid var plass til å undersøke de store spørsmålene. Men spørsmålene forsvant ikke.

De beveget seg under overflaten:

Hvem er jeg?

Hva er det som styrer valgene våre?

Hvorfor kan mennesker vite så mye om hva de ønsker, og likevel fortsette å leve på måter som ikke bringer dem dit?

Og hva skal til for at et menneske virkelig kan forandre retning?

Veien gikk ikke utenom livet

I ettertid kan det være fristende å ordne fortiden slik at alt ser planlagt ut. Som om hvert valg var et bevisst skritt mot det arbeidet jeg gjør i dag.

Slik var det ikke.

Jeg har tatt omveier. Jeg har søkt etter svar på steder der jeg trodde de fantes. Jeg har vært en del av et religiøst miljø som jeg senere har forstått og omtalt som en sekt. Den erfaringen er en del av historien min, men den er ikke hele forklaringen på hvem jeg er.

Det samme gjelder alt annet som har formet meg.

Jeg tror ikke et menneske kan reduseres til det som har hendt det. Vi er heller ikke bare summen av miljøet vi vokste opp i, valgene vi tok, eller forestillingene andre hadde om oss.

Vi bærer historien med oss. Men vi kan også begynne å se den, forstå den og oppdage et handlingsrom i møte med den.

Kanskje er det nettopp dette jeg har lett etter hele livet: ikke en måte å viske ut det som har vært på, men en dypere forståelse av hvordan vi kan skape noe meningsfullt herfra.

Da spørsmålene fikk et språk

Spørsmålene jeg bar med meg, fulgte meg inn i voksenlivet.

De handlet fortsatt om identitet, tilhørighet og hva som former oss. Men etter hvert ble jeg også opptatt av livet vi skaper rundt oss: arbeidet vårt, relasjonene våre, valgene vi tar – og avstanden som noen ganger oppstår mellom det livet vi lever, og det livet vi kjenner at vi har mulighet til å leve.

Etter mange år i arbeidslivet valgte jeg i 2002 å gi søken etter kunnskap større plass.

I 2002 startet jeg mitt eget firma. Ikke fordi jeg hadde kommet fram til et ferdig svar på hva det skulle bli, men fordi noe i meg ønsket å skape. Det var et tidlig uttrykk for en retning som ennå ikke hadde funnet sin endelige form.

Ved Universitetet i Oslo studerte jeg psykologi, arbeidspsykologi og sosiologi. Studiene ga meg nye perspektiver og et faglig språk for mye av det jeg lenge hadde undret meg over.

Jeg lærte om mennesket som individ, men også om hvordan vi formes av relasjoner, arbeidsliv, grupper og samfunnet rundt oss. Jeg begynte å se tydeligere at vi verken kan forstå et menneske bare ved å se på dets indre liv eller bare ved å se på omgivelsene.

Vi lever i samspillet mellom dem.

Kunnskapen ga meg ikke et endelig svar. Den åpnet flere spørsmål.

Og kanskje var det nettopp det jeg trengte.

Et møte som ga meg en ny retning

Etter studiene fortsatte jeg å lete.

Jeg undersøkte ulike coachingutdanninger og retninger, ikke fordi jeg ønsket meg en enkel oppskrift, men fordi jeg ville forstå mer av hvordan kunnskap kunne omsettes til virkelig endring i et menneskes liv.

Gjennom studiene hadde jeg blitt enda mer oppmerksom på at det ikke finnes ett fasitsvar på mennesket. Vi er for sammensatte til det. Erfaringene våre, tankene, følelsene, omgivelsene og forestillingene vi har om oss selv, virker sammen på måter som ikke kan reduseres til én forklaring.

Da jeg kom over materialet til Bob Proctor, ble jeg begeistret.

Jeg opplevde at han forsto noe av denne kompleksiteten. Samtidig hadde han en formidlingsevne jeg ikke tidligere hadde møtt. Han kunne gjøre store og krevende spørsmål forståelige uten å gjøre mennesket enkelt.

Jeg tok kontakt for å få vite mer.

Kort tid etter ble jeg oppringt av en fra teamet hans. Han fortalte at Bob skulle samle en gruppe på 40 mennesker som han selv skulle følge og coache gjennom et helt år. Han spurte om jeg ønsket å være med.

Dette var i mai 2006.

Jeg sa ja.

I oktober samme år reiste jeg til Florida. Der var vi samlet i en uke og ble sertifisert som LifeSuccess Consultants. Deretter fortsatte coachingen fram til det hadde gått ett år.

Møtet med Bob Proctor ga meg ikke det endelige svaret jeg hadde lett etter.

Det ga meg noe annet.

En dypere forståelse av forholdet mellom det vi tenker, det vi tror om oss selv, valgene vi tar og resultatene vi skaper. Jeg begynte å se tydeligere hvorfor kunnskap alene ikke alltid fører til forandring.

Og jeg fikk øye på et spørsmål som siden har fulgt meg:

Hvorfor gjør vi ikke alltid det vi har bestemt oss for – eller det som er i tråd med det vi vet?

Kunnskapen møtte virkeligheten

Det jeg lærte gjennom studiene, sto ikke alene. Gjennom et langt og variert arbeidsliv fikk kunnskapen møte virkeligheten.

Jeg har arbeidet med økonomi, administrasjon og ledelse, men også med mennesker som befant seg i krevende overganger. Gjennom arbeid i NAV og som HR-konsulent fulgte jeg blant annet opp mennesker som var sykmeldte og skulle finne veien tilbake til arbeidslivet. Jeg underviste også i levevaner og helse, og arbeidet med endringsfokusert veiledning.

Et menneske er ikke bare en arbeidstaker, en diagnose, en sak eller et problem som skal løses. Bak det synlige finnes erfaringer, ressurser, bekymringer og forestillinger om hva som er mulig.

Jeg fikk se hvor mye omgivelsene betyr, men også hvor viktig det er at mennesker får øye på sine egne ressurser og opplever eierskap til veien videre.

Det frivillige engasjementet ga meg andre rom å lære i. Jeg hadde leder- og styreverv i organisasjoner knyttet til helse og funksjonshemmedes interesser, i tillegg til ulike organisasjoner i nærmiljøet. Der erfarte jeg hva som skal til for å samle mennesker, skape aktivitet og arbeide for noe som er større enn en selv.

Arbeidslivet og frivilligheten ble aldri adskilt fra det jeg ønsket å forstå.

De ga kunnskapen mennesker å møte.

Det jeg helst ville holde på avstand

Det var også sider ved meg selv jeg lenge ikke ønsket å vedkjenne meg.

Ved flere anledninger opplevde mennesker at noe skjedde når jeg holdt hendene mine nær dem eller la hendene på dem. De fortalte at hendene mine var varme. Noen sa at jeg hadde hjulpet dem, selv om jeg ikke bevisst hadde forsøkt å gjøre det. Andre beskrev det som noe nesten magisk og oppfordret meg til å bruke evnene mine.

Selv var jeg usikker.

Jeg ville ikke være «en slik alternativ dame». Jeg ønsket ikke å ta på meg en rolle jeg ikke kunne stå inne for, eller tilby noe til andre bare fordi noen mente at jeg hadde spesielle evner.

Men erfaringene fortsatte å melde seg.

Til slutt forsto jeg at jeg måtte velge hvordan jeg skulle forholde meg til dem. Dersom jeg skulle bruke dette i møte med andre mennesker, ville jeg gjøre det på en ansvarlig måte. Jeg ville lære, undersøke og finne en utdanning som kunne gi meg kunnskap og et grunnlag for det jeg eventuelt skulle tilby.

Slik fant jeg The Paradigm Academy.

Fra 2012 til 2014 studerte jeg friskliv, healing og helsefremmende arbeid. Her møtte jeg en helhetlig forståelse av helse, der mennesket ikke bare ble betraktet som en kropp eller et problem som skulle løses. Oppmerksomheten var også rettet mot livskvalitet, mestring, egne ressurser og menneskets mulighet til å ta del i sin egen prosess.

I diplomoppgaven undersøkte jeg hvordan healing og håndspåleggelse kunne kombineres med bevisstgjørende spørsmål fra coaching. Jeg tok med meg psykologien, kunnskapen om stress og det jeg hadde lært om tanker, mønstre og endring.

Jeg var ikke interessert i å erstatte én forståelse med en annen.

Jeg ønsket å utforske hva som kunne oppstå når ulike perspektiver fikk møte hverandre.

Også her fant jeg igjen noe som siden har blitt grunnleggende i arbeidet mitt: Den som hjelper, skal ikke forme et annet menneske eller overta ansvaret for livet deres. Vi kan støtte, stille spørsmål og bidra til at noe blir synlig. Men mennesket må selv få eie sin prosess og sine valg.

Det var kanskje ikke først og fremst en ny retning.

Det var en utvidelse av den retningen jeg allerede fulgte.

Da forståelsen også fikk en kropp

Gjennom utdanningen ved The Paradigm Academy kom jeg i kontakt med qigong.

Jeg ble begeistret for forståelsen som lå bak – synet på mennesket som en helhet og på samspillet mellom kropp, pust, oppmerksomhet og livskraft. Det var ikke bare kunnskap som skulle forstås med tanken. Den skulle erfares gjennom kroppen.

Jeg begynte å ta kurs og fikk blant annet undervisning av mester Fan Xiulan. Jeg lærte grunnleggende qigongmetoder og fordypet meg i deler av tradisjonell kinesisk medisin.

Jeg utdannet meg ikke til instruktør. Dette var ikke en ny yrkestittel jeg skulle ta med meg videre, men kunnskap og praksis jeg kunne bruke i mitt eget liv.

Qigong ble en treningsform jeg kunne vende tilbake til. Kunnskapen fra tradisjonell kinesisk medisin ga meg samtidig enda et perspektiv på balanse, forebygging og sammenhengen mellom ulike sider av mennesket.

Også dette ble en del av helheten.

Ikke som et svar som erstattet alt jeg tidligere hadde lært, men som en ny måte å se, erfare og undre meg på.

Å vite er ikke det samme som å gjøre

Da Bob Proctor og Sandy Gallagher etablerte Proctor Gallagher Institute, fortsatte forbindelsen til arbeidet deres. I 2018 ble jeg PG Coach, med grunnlag i sertifiseringen som LifeSuccess Consultant.

Jeg begynte også å studere Thinking Into Results, programmet Bob og Sandy hadde utviklet sammen. Det som traff meg, var at programmet ikke bare formidlet kunnskap om personlig utvikling. Det arbeidet systematisk med det som skal til for å bevege seg fra teori til resultat.

Det var nettopp denne overgangen som opptok meg.

Jeg hadde vært bestemt på å arbeide med coaching siden jeg begynte å studere med Bob. Likevel gikk årene uten at jeg fullt ut tok plassen i det arbeidet jeg visste at jeg ønsket å gjøre.

Mitt eget selvbilde holdt meg tilbake.

Jeg erfarte hvor krevende det kan være å forandre forestillinger som har blitt formet gjennom mange år – også når vi forstår teorien og vet hva vi burde gjøre. Tvil på egne evner forsvinner ikke nødvendigvis fordi vi har kunnskap om hvordan sinnet fungerer.

Noen ganger kan vi se mønstrene våre tydelig og likevel fortsette å leve innenfor grensene de setter.

Jeg følte meg også tidvis alene. Jeg var tidlig ute med å tenke om coaching på denne måten i Norge, og jeg ønsket å arbeide med et norsk publikum. Det fantes ikke et tydelig miljø rundt meg som speilet den retningen jeg så for meg.

Men ønsket forsvant ikke.

Til slutt bestemte jeg meg for å begynne for alvor, først på deltid. Jeg skaffet meg et eget lokale og var klar til å gi arbeidet mer plass.

Bare noen uker senere stengte Norge ned.

Jeg beholdt lokalet noen måneder før jeg sa det opp. Samtidig hadde jeg fått et engasjement i en bedrift, og jeg fortsatte å arbeide der. Den planlagte oppstarten ble utsatt.

Det kunne ha blitt slutten på forsøket.

Erfaringen gjorde noe tydelig som jeg lenge hadde vært opptatt av: forskjellen mellom å vite hva vi ønsker, og å klare å fortsette å bevege oss når virkeligheten ikke blir slik vi hadde forestilt oss.

Et rom for mennesker og muligheter

Etter nedstengningen fikk jeg nye engasjementer. De var spennende, ga meg nyttige erfaringer og en trygg inntekt. Samtidig levde ønsket om å skape noe eget videre.

I 2022 begynte jeg igjen å se etter lokaler. Denne gangen fant jeg et sted som passet, med en husleie som gjorde det mulig å prøve.

Men jeg ønsket ikke bare et kontor der jeg kunne ta imot kunder.

Jeg så for meg et møtested for mennesker, uttrykk og ideer. Et sted der coaching og personlig utvikling kunne eksistere side om side med kunst, opplevelser og samtaler. Slik ble også ideen om et lite galleri født.

Jeg arrangerte utstillinger med malerier, og en utstilling der hatter og malerier fikk møte hverandre. Jeg inviterte til meditasjonskvelder og til samlinger om velvære.

Jeg forsøkte ulike former.

Noe skapte fine møter der og da. Samtidig oppdaget jeg at interessen ikke var stor nok til å bære den typen møteplass over tid. Etter et par år valgte jeg derfor å avslutte lokalet og flytte kontoret hjem.

Det var ikke slutten på arbeidet. Det var en ny tilpasning av formen.

I dag har jeg et hjemmekontor der jeg kan ta imot enkeltkunder og små grupper. Det fungerer også som studio, arbeidsrom og møteplass på nett. Her kan jeg studere, utvikle programmer, skrive, undervise og møte mennesker uavhengig av hvor de bor.

Rammene har blitt annerledes enn jeg først forestilte meg.

Men kanskje har arbeidet samtidig kommet nærmere det det hele tiden skulle være: Ikke bundet til ett bestemt lokale eller én bestemt form, men et rom der mennesker kan begynne å se seg selv og sine muligheter klarere.

Jeg har ikke kommet fram – jeg har funnet en retning

Når jeg ser tilbake, ser jeg ikke lenger en rekke tilfeldige veier og omveier. Jeg ser en bevegelse.

Studiene ga meg et faglig språk. Møtet med Bob Proctor åpnet forståelsen av hvordan selvbildet, tankemønstrene og vanene våre påvirker det livet vi skaper. Arbeidslivet og frivilligheten ga kunnskapen mennesker å møte. Nysgjerrigheten førte meg videre til healing, qigong og tradisjonell kinesisk medisin.

Noe har jeg funnet gjennom studier og undervisning. Noe har livet lært meg på måter jeg aldri kunne ha lest meg til.

Rammene har forandret seg, men det grunnleggende spørsmålet har vært det samme:

Hva gjør det mulig for et menneske å skape varig forandring?

I dag står jeg et sted der mye av det som tidligere kunne se ut som adskilte erfaringer, har begynt å danne et større bilde.

Jeg arbeider med identitet, retning og handling. Jeg hjelper mennesker med å se hva som styrer valgene deres, slik at de kan oppdage handlingsrommet og begynne å bevege seg i en retning som er mer i samsvar med den de er og det livet de ønsker å leve.

Men jeg betrakter ikke reisen som avsluttet.

Jeg er fortsatt nysgjerrig. Ny forskning åpner nye spørsmål. Et foredrag med May-Britt Moser og Edvard Moser minnet meg om hvor mye vi fremdeles har å oppdage om mennesket, hjernen og vår evne til å orientere oss i verden. Mine egne observasjoner og undringer driver meg videre.

Ikke i jakten på det endelige svaret.

Men i ønsket om å forstå mer, se klarere og gripe de mulighetene livet rommer.

Jeg tror ikke vi trenger å fornekte det som har vært, eller late som om erfaringene våre ikke har satt spor. Men vi trenger heller ikke gjøre mennesket til sin historie, sin bakgrunn eller sine begrensninger.

Uansett hvor vi kommer fra, og uansett hva som har formet oss, er det mulig å skape noe meningsfullt av livet.

Det var denne muligheten jeg som 11-åring ennå ikke hadde ord for.

I dag er det den jeg arbeider med.

Jeg ser muligheter i mennesker. Min oppgave er å hjelpe deg å se dem også.

Kanskje står du et annet sted på din vei

Min vei har lært meg at varig endring ikke handler om å ha alle svarene, men om å begynne å se klarere hva som styrer oss – og hvilket handlingsrom vi faktisk har.

Det er dette jeg arbeider med i dag.