Personal development
Personal development
Ingenting vil bli det samme som før nedstengingen i 2020. Alt som har skjedd siden har merket oss for livet. I tillegg har vi fått en krig i Europa som utfordrer vår trygghet.
Hva har skjedd med oss som mennesker gjennom tiltakene som pandemien utløste, ikke bare i Norge, men stort sett i alle land over hele verden.
Frykt, usikkerhet, arbeidsløshet, dødsfall i familien, blant venner og kolleger. Det å ikke lenger ha en forutsigbar hverdag, alt dette har preget oss på mer eller mindre måte.
Noen har jublet over å kunne trekke seg tilbake fra det sosiale livet på jobb og ute blant venner. Andre har lidd under det å ikke kunne treffes. Familier har lidd av at vi ble adskilt fra våre kjære som var på institusjoner hvor vi ikke fikk treffe dem. De som måtte dø alene uten å kunne ha familien rundt seg. Vi som har deler av vår nære familie i andre land som vi ikke har fått treffe eller reise til når de hadde behov for sine nære rundt seg.
Vi vet ennå ikke fullt ut hvordan dette har påvirket hver enkelt, eller hvordan samfunnet vårt er påvirket. Nå når samfunnet åpnes opp igjen er det mange som fortsatt lever i frykt for å bli smittet, og som opplever at det er utrykt å være ute blant folk. De gruer seg for å gå på jobb, reise kollektivt, treffe mange mennesker og føler at de utsettes for fare hver gang de er utenfor sin inngangsdør.
Hva har skjedd med arbeidsmiljø under nedstengingen? Hvordan vil arbeidsplassene bli framover? For mange som har kunnet ta med jobben hjem har det fungert noenlunde greit. For andre har det ikke vært gunstig. Møter over Internettet har vært tatt i bruk. I mange situasjoner har det vært bra. Korte møter kunne holdes og man har sluppet lange reiser og kostbare bruk av tid og penger.
Men møter over en skjerm erstatter ikke de menneskelige møtene. Hva har vi mistet? I møter med mennesker i fysiske rom kan vi ikke unngå å oppfatte alt det som ikke sies. Det som er en viktig del av kommunikasjonen oss mennesker imellom er blitt borte. Det er ikke mulig i skjerm-møtene å plukke opp disse subtile signalene.
Når vi skal i gang med en ny jobbhverdag er det viktig å tenke over dette. Hvordan kan vi best ivareta arbeidsmiljø og produktivitet? At Internett vil bli tatt i bruk mer og mer er jeg ikke i tvil om. Men det blir også viktig å ha arenaer og møtes på jevnlig for å bygge gode relasjoner på arbeidsplassen eller i organisasjoner.
For de som har hatt arbeidet av fysisk art, hvor arbeidet består i være fysisk til stede, hva har skjedd med disse i løpet av pandemien? For jeg har ofte hørt om de som kunne ha hjemmekontor, men lite fra de som ikke har hatt denne muligheten. Hvordan påvirket det deg som ikke lenger kunne møte på jobb om morgenen, gjøre dine arbeidsoppgaver og reise hjem etter endt arbeidsdag? Noen av dere har ikke lenger en jobb å komme tilbake til. Dere er ikke av de privilegerte som kunne ta med jobben hjem.
I kjølvannet av pandemien og under gjenåpningen av samfunnet og verden, ble vi rammet av en krig i Europa. Dette vil også prege hverdagen vår i lang tid framover. Hvordan skal vi handtere alle disse endringene på kort tid?
Svarene ligger i framtida og jeg kan bare tegne et bilde av hva jeg tror. Hver og en av oss går igjennom endringer på hver vår måte. Hvordan vi håndterer endringer beror på vår fortid, våre erfaringer og hva vi har lært som sant, hva vi tror på.
Min jobb består i å hjelpe mennesker som trenger å gjøre endringer på grunn av hendelser som har rammet dem, eller at man har et prosjekt eller drømmer som man ønsker å realisere. Uansett årsak til endring er det viktig å kjenne seg selv. Hva er det som får meg til å gjøre slik og slik i en gitt situasjon? Hva er jeg villig til å gjøre for at endringen skal skje? Hvordan kan jeg ta kontroll over min hverdag? Gjennom teknikker og metoder tilpasset den enkelte får vi endringer til å skje, skaper trygghet og tillit til egen styrke.
“We are not necessarily thinking machines, We are feeling machines that think.” Sitat fra Antonio Damasio, professor i nevrologi, psykologi og filosofi.
Vi er følelsesvesener som av og til tenker. Vi har ikke blitt opplært til å ha oppmerksomhet på følelsene våre. Derfor tror jeg mange sliter i dag, fordi vi begraver følelsene våre istedenfor å snakke om dem.
Framover nå er det mange som blir tvunget til snu om på sitt verdensbilde. Det som fungerte før pandemien, vil ikke fungere på samme måten i dag.
Mennesket er et kreativt og skapende vesen, så jeg har tro på at vi kommer til å se forandringer som er bra for oss.
Men for noen av oss vil det være smertefullt å gå gjennom denne forvandlingen. I utgangspunktet ønsker mennesket at alt er statisk, at ingenting forandres, alt var bedre før. Men slik er det ikke.
Hver sekund som går, er vår fortid. Hver sekund som ligger foran oss, er vår framtid som vi ikke vet noe om. Vi må leve i denne usikkerheten om framtida, og derfor klamrer mange seg til fortida som en trygg havn. Verden forandrer seg hele tiden, i naturen skjer det forandringer hele tiden, se på årstidene, elvene som renner mot havet er ikke de samme som de var i går. Endring er uunngåelig.
Hvordan skal vi lære oss å leve med endringer uten at det går utover vår helse og vårt velbefinnende? Min tro er at vi må bli kjent med oss selv, vår historie, hvor vi kommer fra, hvilken kultur som påvirker oss og søke inn til hjertet. Vi må søke å anerkjenne våre følelser, og vi må snakke om følelsene våre. Følelsene våre er som kompass for livet vårt, vi kan ikke unngå endringene, men vi kan sette søkelys på det som er viktig for oss. Endre det vi kan gjøre noe med, og ikke bruke tid eller tanker på det som vi ikke kan gjøre noe med.
Noen sa en gang at vi av alle bekymringene vi har er det bare 20% det blir noe av. Så 80% av tiden vi bruker til å bekymre oss kan vi bruke til noe annet.
I Norge er arbeid, som det sannsynligvis også er i resten av verden, det som definerer de fleste av oss. Derfor er det så vanskelig å være utenfor arbeidslivet, om det skyldes sykdom, pensjonering eller annet som hindrer oss i å ha en jobb å gå til.
Arbeidsplassene kommer til å endre seg, er jeg overbevist om. Nye ledertyper vil trå fram. Pandemien har gjort noe med oss alle. Den generasjonen som står på trappene og skal ut i arbeidslivet har andre krav og ønsker enn generasjonen før dem. Slik det har vært opp gjennom historien vil endringer komme om vi vil eller ikke. Vi er ikke maskiner som kan slås av og på etter andres forgodtbefinnende. Vi er levende følelsesvesener som trenger at andre ser og hører oss. Vi trenger å føle at vi har kontroll over våre liv, og vi trenger å høre til.
Hadde vi bare vært tenkende maskiner hadde vi klart oss bra i en verden der de aller fleste av oss er avhengig av en betalt jobb for å overleve. Men vi er ikke maskiner, vi er følelsesvesen som har behov for mer enn mat i magen, tak over hode og en seng å sove i. Vi trenger hverandre, vi trenger at noen bryr seg om oss, at vi har noen å bry oss om og at vi kan være der for hverandre, ta på hverandre, holde hverandre og løfte hverandre.
Forskning har vist at spebarn som ikke får menneskelig nærhet ikke utvikler seg normalt. Vi er så avhengig av andre for at vi skal kunne leve. Så etter pandemien trenger vi å etablere denne nærheten på nytt, finne fotfeste og være der for hverandre. Vi må gjøre dette selv, men vi kan ikke gjøre det alene.
Beate Daniloff
Confidence Creator